Funn av plantevernmidler i overflatevann, grunnvann, brønner, dreneringsvann etc., både i Norge og andre land, viser at plantevernmidler kan transporteres vekk fra steder der de handteres eller brukes. Innsjøer, dammer, bekker, elver og vassdrag er viktige levesteder for en rekke organismer. I tillegg er de drikkevannskilder for mennesker og dyr (Figur 1). Plantevernmidler kan gi uheldige effekter i slike vannmiljøer, og det er viktig å redusere eller helst unngå spredning av plantevernmidler til disse miljøene.
Som forbruker av plantevernmidler har du plikt til å gjøre tiltak for å hindre forurensning av vannforekomster i nærheten av der du sprøyter. Det er også krav om at det skal føres og oppbevares journaler over tiltak som er gjennomført. Eksempler på slike tiltak kan være:
•å velge plantevernmidler som ikke er klassifisert som farlige for vannmiljøer
•å bruke utstyr som gjør at plantevernmidlet havner der det skal virke, f.eks. ved hjelp av utstyr som gir mindre avdrift, å bruke håndholdt utstyr på deler av arealet eller å stenge deler av sprøyta slik at ikke omkringliggende arealer behandles
•å ha buffersoner som er større en tre meter til vannforekomster, f.eks. til drikkevannsbrønner som er i bruk
•å begrense bruken av plantevernmidler i områder der de lett kan forsvinne ned i jorda (dreneres gjennom porøst dekke) eller renne av (f.eks. langs veier, jernbaner) mot vannforekomster eller kloakksystem
Videre er det forbudt å bruke spredeutstyrets pumpe til å fylle vann direkte fra vassdrag. Selv med tilbakeslagsventil er det en risiko for tilbakeslag dersom man fyller vann på den måten. Sprøytepraksis, plantevernmidlenes kjemiske egenskaper, egenskaper ved jordsmonnet, jordarbeiding, topografi og klimaforholdene under og etter sprøyting er avgjørende for hvordan transporten til ulike vannforekomster skjer. Avdrift, overflateavrenning og utlekking til drensvann og grunnvann er de viktigste spredningsveiene til vannforekomster.