Ryggtåkesprøyte var mye brukt før (se figuren nedenfor). Utstyret ble brukt i stedet for ryggsprøyte for å øke rekkevidden i kulturen. Da lufta her er med på å transportere dråpene, brukes mindre dråper for å redusere utfelling av store dråper.
Ryggtåkesprøyten er ubehagelig å bruke. Sprøyta vibrerer, støyer, avgir eksos og produserer små dråper foran ansiktet som lett kan innåndes. Dessuten brukes konsentrert væske. Sprøyta er også tyngre enn en ryggsprøyte da vekten av motor, viftehus m.m. kommer i tillegg. Væsketanken er derfor sjelden over 10-15 liter. Senere varianter har mer skjermet eksosanlegg/potte. En deflektor «xe-deflektor» kan settes foran på tuten for å spre dusjen i en bestemt retning, eksempelvis ned mot bakken i stedet for opp i lufta (redusere avdriften) (figuren nedenfor). Sprøyta er lite egnet for flekksprøyting hvis det er lang avstand mellom flekkene (må starte og stoppe motoren mange ganger), men mer praktisk der motoren ikke må stoppes. Hvis andre alternativer finnes, bør ryggtåkesprøyte av arbeidsmiljømessige grunner unngås.
Eksempler på ulike endestykker for ryggtåkesprøyte; (1) for bredere spredning,(2) for spredning opp eller ned (vris), (3) for sprøyting til kun to sider. Illustrasjon: Nils Bjugstad, NMBU.