Når plantevernmidler blir sprøytet på en kultur, vil en del havne på jordoverflaten. Plantevernmidler vil bindes til jordpartiklene med ulik styrke, avhengig av egenskapene til midlet og til jorda. Midler som bindes sterkt til jorda vil bli transportert sammen med jorda, dersom området er erosjonsutsatt. Dyrkingspraksis som hindrer erosjon er derfor viktig for å hindre forurensning med plantevernmidler. Dersom et plantevernmiddel bindes sterkt i jord, blir midlet liggende på jordoverflata til det blir brutt ned. I områder med lite erosjon er forurensning med slike plantevernmidler et lite problem. Et unntak er leirjord som sprekker opp i tørkeperioder. Vanntransport gjennom de store porene i leirjorda kan transportere små partikler med plantevernmidler nedover i jordlaget.
Plantevernmidler som løses lett i vann og bindes svakt i jorda, vil kunne lekke ut. Faren for utlekking er størst ved overdreven vanning eller hvis det kommer mye nedbør like etter sprøyting. Særlig utsatt er sandholdige og porøse jordtyper med lite organisk materiale, som har liten evne til å binde vann. Plantevernmidlet vil følge vannstrømmen gjennom jorda og via drensgrøfter til elver og bekker samt til grunnvannet (Figur 6). Forsiktig bruk av vanning, og en dyrkingspraksis som hindrer utlekking av næringssalter og vann, vil hindre utlekking av plantevernmidler. Tilførsel av organisk materiale vil binde plantevernmidlene sterkere og redusere utlekking til drens- og grunnvann.
Figur 6. Plantevernmiddelmolekyler kan bli liggende på overflaten, transporteres via porene ned i jorda og bindes til jorda der, eller lekke ut til drensgrøfter. Illustrasjon: Bjørn Norheim.